Hvorfor maler jeg?

Uncategorized Jan 25, 2021

Morsomt

Jeg synes at maling blir morsommere og morsommere jo mere jeg lærer, og jo mer forskjellige ting jeg kan. 

Og sånn er det jo med det meste, ingenting er gøy når man ikke får det til. Men jo mer man mestrer, og jo mere man øver, så blir resultatene bedre og bedre.

Tidligere var jeg overhodet ikke interessert i maling. Jeg malte innimellom, men det var hovedsakelig strikking og hekling som var min greie. Det som er så gøy nå, er jo at det blir så veldig fort resultater. Man kan male et bilde på en kveld hvis man er i siget. 

Jeg føler også at maling blir mere verdsatt. Et bilde som er malt på en kveld kan greit selges for 5000 kr., mens en strikket genser som man har brukt ti kvelder på vil ingen betale 5000 kr. for,  selv om garnet sikkert koster mer enn lerretet.

 

Meditativt

Når jeg kommer inn i malingsprosessen, er det som å komme i sin egen lille boble. Jeg kan glemme tid og sted, og kan tilogmed glemme at jeg ikke har hender.

Tankene flyr omkring, men på en god måte. Har jeg utfordringer, så jobber hjernen med det uten at jeg tenker over det.

Da jeg ble syk og måtte amputere hendene og føttene hadde jeg hodet fullt av utfordringer og dårlige tanker. Jeg hadde utrolig mange ting jeg lurte på, som jeg ikke fant ut av selv, bl.a. Hvordan ville det bli med familien? Hvor kunne vi bo? Måtte vi flytte? Ville kjæresten forlate meg? Vil jeg kunne jobbe? Vil jeg noen gang kunne kjøre bil igjen? Må jeg flytte på hjem? Hva kan jeg klare selv? Vil jeg noen gang kunne få et godt liv igjen?

I tillegg tenkte jeg jo at det var utrolig urettferdig at dette skulle ramme nettopp meg. Hvorfor skulle jeg miste hendene som brukte de så mye, i stedet for en som satt og så på TV hele dagen, som nesten ikke hadde bruk for hender. Jeg sov ikke om natta, og da jeg sov var det mareritt om amputasjoner og om livet som ble totalt forandret.

En periode hadde jeg psykolog daglig. Men jeg skjønte ikke helt greia. Jeg sa akkurat det samme til psykologen som jeg hadde sagt til sykepleierne på morgenen. For meg så var det bare nok en person å prate med. Jeg prater jo åpent med de fleste om det meste, så det hadde liksom ingen stor hensikt.

Men både psykolog, sykepleiere og ergoterapeut så jo at jeg sleit. Så da fikk jeg prøve alt fra rullestol-yoga, til VR briller med bl.a. fisker som svømte overalt. Men de hadde ingen virkning. Hodet mitt var fortsatt fullt av spørsmål.

Men så en vakker dag fikk jeg lov til å prøve meg på kreative aktiviteter. Jeg fikk prøve linoleumstrykk, keramikk og maling. Jeg klarte adskillig mer enn jeg hadde forestilt meg, og det var en utrolig mestringsfølelse.

Det jeg fikk drive mest med var maling. Og jeg opplevde da at problemene forsvant en etter en mens jeg malte. Jeg tok for meg en utfordring om gangen, og fikk tanker i hodet om hvordan jeg kunne løse det; hvem skulle jeg kontakte, hvor skulle jeg gå, og så videre. Og etter noen måneder hadde jeg funnet ut av det meste. Ikke bare hadde jeg fått ro i hodet og fått malt noen morsomme malerier, men jeg hadde også ordnet meg nytt toalett med spyl og tørk, trappeheis hjemme, time for prøvekjøring av bil, avtale om brukerstyrt personlig assistanse m.m.

Jeg merker nå at hvis det går for lang tid mellom hver gang jeg får malt, så blir jeg rastløs og det mangler liksom noe. Jeg sover dårligere og får mange tanker i hodet igjen. Så jeg er rett og slett avhengig av å få malt, eller gjort andre kreative aktiviteter, for å holde min negative energi borte.

Så når jeg har mye å gjøre, eller kjenner antydning til stress, er det kun en ting å gjøre. Finne fram malesaker og sette igang. Om så bare for en halvtime. Da kjenner jeg skuldrene senker seg og jeg er igjen klar for det dagen gir meg.

Jeg brenner for at andre kreative også skal bli bevisst hvor godt maling kan være for kropp og sjel. Og at prosessen er viktigere enn resultatet. 

Close

50% Complete

Å steg

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.