Venneåret 2017

Selv om 2017 har vært et forferdelig sykdomsår (ref. forrige blogginnlegg), så har vennene mine virkelig vist at de er der for meg uansett. Her kommer litt av det som skjedde. Klarer nok ikke få med alle, men uansett er dere alle satt stor pris på.

Da året var igang, jeg lå i koma og mine nærmeste var handlingslammet, da trådte Kamilla inn. Hun hadde det nok også tøft, men er bygd av samme fandenivoldske materiale som meg. Så hun tok seg av praktiske ting som kontakt med jobben min, sykemeldinger, svare på meldinger, passe Fredrick, hadde sine timer ved senga mi og mye mer. Og da jeg våknet var hun der med uvurderlig hjelp og støtte. Vi har grått sammen og vi har ledd sammen minst like mye. Hun har vært en fantastisk klippe for meg hele året..

Og Kamilla, så snart du kommer deg nedover igjen fra ferie, så må vi ut å gå tur igjen. På våre turer får vi tømt hodet mens vi skravler og går, så selv om det nå hverken blir fort eller langt, så tror jeg utbyttet blir bra. Jeg lagde dette julekortet til deg i fjor, tror bildet ble tatt på konsert bare få uker før jeg ble liggende med nesa i været. Vet ikke om du noengang fikk dette julekortet, men her er det iallefall. Jeg er veldig glad i deg.

Jeg har mange venner som satt hjemme og var bekymret for meg mens jeg lå og svevde mellom liv og død… og mine håndarbeidsvenner har en egen måte å avreagere på.

Fra den innerste kretsen fikk vi tilsendt 2 fantastisk flotte hekla tepper, ett til meg og ett til mamma. Jeg brukte mitt masse på sykehuset og fikk hele tiden kommentarer om hvor flott det var.

Den litt større kretsen av strikkevenner (flere var med både på hekling og strikking) hadde strikket lapper og laget to flotte tepper, ett til meg og ett til Fredrick. Masse brukt både på sykehuset og hjemme.

Dette utrolige sommerfuglteppet er heklet av masse bittesmå lapper. Et fantastisk stykke arbeid laget av kjæreste Kristin, som hun valgte å sende til meg <3. Teppet ligger på stas hjemme i stua.

Jeg fikk også en kjempesvær pakke fra enda flere strikkevenner fra hele Norge. Her var det 3 sett med kortermet ullskjorte og ullshorts (eller heter det mamelukker?) til meg. I tillegg langermede gensere til både Fredrick og Alan og et teppe. Alt i mykeste ull fra Lanulva. Har dessverre ikke bilder, men det har varmet oss 3 mange ganger allerede. Det er helt utrolig hvor mange som har tenkt på oss og ville være med på disse fantastiske gavene.

Etterhvert da jeg kom meg ut av intensiven fikk jeg også ta imot besøk.

Fra jobben var det flere som kom på besøk, og spesielt Peder kom på besøk mange ganger. Det ble mange timer skravling, tårer og latter. Peder hentet meg både for å kjøre rullestol, og ikke minst for å kjøre tur i den lille røde sportsbilen da jeg ble i stand til det utpå sommeren. Nå har Peder slutta på jobb, og jeg har jo ikke vært der så lenge, men jeg savner deg allerede Peder. Når jeg bare får Teslaen min er det min tur å hente deg for kjøretur.

Venninnene lot heller ikke vente på seg, både lokale og tilreisende. Viola, Siv, Vanja, Unn-Gøril, Anki, Randi, Katrine, Inger, May, Karine, Bente, Anita, Grete, Gunnar, Brita, Vegard, Kamilla, Solveig, Margrethe, Cecilie, Odd Reidar, Adelheid, Kari og muligens noen jeg har glemt. Jeg fikk masse flotte gaver, men den aller største gaven var at dere kom og ga meg pusterom fra sykdom og elendighet..

Jeg vil spesielt takke Anki som har vært en enorm støtte for meg. I tiden på Aker var jeg temmelig langt nede, og da kom du mange ganger i uka, hadde ofte med god mat og hadde ikke minst god tid til å prate. Du har også hentet meg for å være ute og med på ting, kjørt kilometervis med rullestol, hentet og levert meg både på Sunnaas og på Ullevål da jeg havnet der en tur i juli. Du har hjulpet meg å rydde da jeg kom hjem, og tok med deg en liten haug med halvferdige strikketøy, her har du gjort ferdig den gule genseren min. Anki, du har betydd mer enn du aner. Kjempeglad i deg.

Familien kom også. Alan har vist seg som en kjæreste å ta godt vare på. Han har stilt opp for meg i tillegg til å ha ansvar for alle barna, hus og heim. Han har hatt ansvar for å få barna på skole, fungere på jobb, hente barn, lage middag, vaske opp, kjøre til fritidsaktiviteter, passe på at lekser blir gjort, få unger i seng, vaske klær og mye mer. Han har vært min sykepleier, sekretær, sjåfør og hjemmehjelp i tillegg til kjæreste. Jeg håper det blir mer kjæreste og mindre av de andre rollene i året som kommer.

Mamma og pappa har alltid vært der. De bodde hjemme hos oss den første tiden og hjalp Alan mye da. De har besøkt meg hver eneste uke jeg har vært på sykehus, kommet med gaver, blomster, mat og mere til. Jeg har vært hjemme hos dem og de har hjulpet med alt jeg kunne ønske. Er så glad i dere, og for at nettopp dere er foreldrene mine.

Fredrick har selvsagt vært mye på besøk, vært min øyensten og aller største grunn til å leve

Heidi kom fra Tromsø flere ganger. Hun tok tak i ting og jeg fikk bl.a. vaske håret hver gang hun var der… små gleder med enorm betydning. Liz Eva var også innom på et hyggelig besøk.

På Ullevål var det ikke lov med blomster, så da fikk jeg enorme mengder godterier. Men da jeg kom til Aker var blomster tillatt, og rommet mitt så til tider ut som en blomsterforretning. Her representert med blomster fra Gunnar og fra jobben.

Første gang jeg forlot sykehus for å være med venner dro jeg like godt alene til Narvik på strikketreff. Akkurat alene var jeg jo ikke lenge, Alan fikk meg på bussen og møtte jo May og Inger da jeg kom av bussen. På Gardermoen møtte jeg Anita som jeg satt sammen med på flyet. Det var ikke mange som visste at jeg kom, så det var et par overraskede ansikter da jeg dukket opp.

(Måtte slette video, da jeg fikk problemer med resten av innlegget…) <<
t var ganske slitsomt å være meg på tur, men jeg fikk utrolig mye hjelp, spesielt fra May som jeg delte rom med. Hun måtte hjelpe med påkledning, proteser, dobesøk og mye mer.

Selv om det var en tøff tur, så var det så verdt det… bare å se ansiktet på Tone da hun så meg var jo nesten verdt turen alene. Jeg traff så mange gode venner. Selv om det var et strikketreff og jeg ikke strikket en maske, så er det jo i dette miljøet jeg har mesteparten av vennene mine. Og jeg kan jo ikke bytte bort venner selv om jeg ikke kan strikke.

Vi hadde en utrolig helg i et nyydelig sommervær. Jeg var tilogmed med opp fjellheisen. Det var ikke helt handicapvennlig, men vennene mine bar både meg og rullestolen fram over alle hinder.

Vi hadde dessuten årsmøte for 2017 i tiaralosjen på et hotellrom i Narvik, med matchende sjal og tiara.

Turen til Narvik åpnet mange dører for meg. Etter den turens utfordringer var resten av sommeren bare en lek. Det ble ferie hos mamma og pappa, noe ferie hjemme hos oss og ikke mindre enn 2 turer til Nord-Irland, en drøy uke med alle ungene og en lynvisitt på 3 dager i gullbryllup bare Alan og meg.

Hjemme på perm en helg fikk jeg besøk av Gudveig som hadde sydd et fantastisk flott teppe til meg. Så utrolig kjekt å også bli husket fra gamle venner i quiltemiljøet..

Etterhvert som jeg er blitt bedre og bedre har jeg vært litt mere rundt omkring. Jeg har vært hos venner som Unn-Gøril og Kamilla opp til flere ganger, mange turer på kafe har det blitt. Shopping og restauranter. Jeg bruker beina mer og mer, og rullestol mindre og mindre. Her er jeg på strikkekino med Bente og Inger.

Den første helga i november var det nytt strikketreff, denne gangen i litt mindre skala hjemme hos Bente. Denne gangen med de ferdigsorterte strikkevennene. Mygglys var ikke nødvendig. Det var så hyggeliig at vi nesten glemte å ta bilder… jeg møtte Tone i byen fredags formiddag, og vi var innnom Pascal en tur. Strikkepinner er perfekte å spise ostepop med. Siv blåser opp terning til pakkeleken. Hva som skjer på det siste bildet må gudene vite…

Resten av året har jeg truffet venner jevnt og trutt. Har bl.a. vært med Anki på roadtrip til Brummunddal og besøkt Grethe. Og så har jeg byttet julekalender med Anita. Masse fantastiske gaver, se alle på Instagram.

Nå gleder jeg meg til neste år. Første årsmøte i tiaralosjen er allerede i midten av januar, så går det forhåpentligvis slag i slag.